Hvordan skape sjømatens Seadrill?

I Norge har vi skapt en sterkt norsk leverandørindustri basert på olje. Nå må norsk sjømatindustri gjøre seg klar til å skape «sjømatens Seadrill».

I en E24-kommentar skriver markedssjef Ingelill Jacobsen i Norges Sjømatråd om hvor viktig det er å finne nye markeder for norsk sjømat.

Det er viktig med nye eksportmarkeder for norsk sjømat, og dette kommer på toppen av det som allerede er en eventyrlig eksportsuksess. Norsk laks er kjent verden over, kanskje mer enn de fleste her hjemme har skjønt.

Men et perspektiv blir gjerne oversett når vi snakker om sjømat som en næring som kan bidra til å løfte Norge når produksjon av olje og gass gradvis får mindre betydning.

Det er følgende: Norsk olje- og gassnæring er mye mer enn produksjon av hydrokarboner. Vi har bygd opp en sterk og kompetansetung leverandørindustri knyttet til olje og gass. Denne leverandørindustrien har vokst kraftig og er nå vår nest største eksportnæring, etter eksport av olje og gass, men foran sjømat.

Målet vårt må være å få til det samme med sjømatnæringen.

Ja, vi skal selge laks, torsk og skalldyr til alle verdens hjørner. Men la oss ikke stirre oss blinde på råvareeksporten. La oss også bygge opp en like slagkraftig kompetanseklynge rundt sjømaten som vi har gjort rundt olje og gass.

Utgangspunktet er det beste. Vi har generasjoners erfaring med fisk, vi har vist at vi kan drive oppdrett som både er lønnsomt og bærekraftig, vi har sterke forskningsmiljøer, vi har gründertypene og vi har et godt omdømme internasjonalt.

La meg ta et eksempel: Norsk lakseproduksjon var i 2014 på 1,2 millioner tonn. Hode og rygg utgjør en tredel av en laks, men denne ressursen har til nå vært lite verdt.

I Hofseth BioCare har vi utviklet en egen prosess for å nyttiggjøre fiskeavskjær til høykvalitets lakseolje, protein og kalsium.

Dette er langt fra det eneste eksemplet på at denne kan danne utgangspunkt for mer enn å eksportere fisk, på nøyaktig samme måte som norsk eksport av olje og gass dannet utgangspunktet for en rekke teknologibedrifter.

Vi har vist at vi kan gjøre dette i Norge. Produksjon av marine ingredienser er en raskt voksende næring som omsetter for rundt fem milliarder kroner i Norge og har produkter innen både næringsmidler, helsekost og farmasi.

Og dette er selvsagt ikke det eneste området hvor vi kan bygge kompetansetunge bedrifter knyttet til sjømatsektoren. Vi har fire tiårs erfaring med å bekjempe sykdommer i oppdrettsnæringen, med radikalt mindre bruk av antibiotika. Vi har en ledende internasjonal posisjon innen forskning på genomene til fisk. Vi har utviklet nye metoder for å gjøre vann oksygenrikt, nye typer merder, og så videre.

Dette er rett og slett en av de ytterst få næringene hvor Norge globalt ledende kunnskapsmiljøer.

Forskning og teknologiutvikling tar tid, men gevinsten kan bli eventyrlig når vi lykkes – og den er grønn og bærekraftig.

Dette dreier seg nemlig ikke bare om arbeidsplasser og eksportinntekter for Norge. Det dreier seg også om at havet er den viktigste kilden til å dekke et økende matbehov i verden på et bærekraftig vis. For å få til dette må vi videreutvikle teknologi og kompetanse.

Oppgaven er stor, perspektivet er globalt, og Norge har de beste forutsetninger for å bidra. Mitt håp er at vi om noen år har en like sterk leverandørindustri knyttet til sjømat og akvakultur som vi i dag har innen olje og gass.